Januarmorgen

Det er midt på "svarteste" vinteren enda, men for hver dag som går kommer dagslyset litt tidligere, og gir bud om lysere tider. Jeg koser meg alltid når en av menneskene mine har tid til å bli med meg på tur. Det trenger slettes ikke være så fint vær. I dag for eksempel, i dag var mams og jeg på tur allerede klokka halv ni, på holkeføre i grålysningen med sure sluddbyger piskende mot snute og fjes. Men plager det meg? Jeg er komplett lykkelig når vi kommer så langt at jeg kan få løpe fritt i terrenget, i glade byks over snøkledde myrer og mer og mindre tilfrosne bekkefár. Mams streva stundesvis med framdriften i dag, på det verste var hun visst glad for at vinden rev det litt for lange håret hennes ned i panna og laget en provisorisk gardin foran øynene. Når bygene piskeren midt i trynet, er det ikke lett å se noe... Stakkars mennesket mitt. Da er det lettere med meg, som løper så fort at vinden ikke rekker å ta tak i meg... Mens mams kravla seg fram på glatta i ca 4 km, føyk jeg sikkert minst det tredoble, så gøy som jeg hadde det. Mams har det forresten ikke så ille, hun heller. Det er visst veldig kjekt å være ute på tur aldri sur sammen med meg... :-)
I dag så vi ingen andre dyr (vi treffer av og til rådyr, og nesten alltid andre hunder med eierne sine), men jammen fikk vi nærkontakt med noe mams mente måtte være en orrfugl. Han letta brått, og flaksa avgårde slik at jeg slett ikke fikk sett så nøye på´n. Han fløy ifra meg, gitt! Men det var moro lell...

Klem til alle fra Mia