Hver dag: En fest....

Vi har altså fått oss hund. En koslig liten valp. Vjoff ! Med sylskarpe melketenner og rompa nærme gulvet.
Oops !
Der tisset den, ja. Rompa nærme gulvet som sagt. Det tar vel litt tid før hun skjønner at det er mye bedre å gjøre fra seg ute.
"Er det ingen som kan ta seg av bikkja, mens jeg lager maten", roper jeg inn i stua.... Ingen svar å få, annet enn hundelyder og tassing fra små poter med små klør. Ja, da har hun selskap av en av mine håpefulle. De synes det er veldig kjekt med hund. Som en ny søster det går an å leke med.
"Du tar vel og tørker opp etter hunden som har lagt igjen en liten dam på gulvet i stua?". Jeg er opptatt på kjøkkenet. Jeg får ett motvillig grynt til svar som jeg har hørt før fra en av mine egne. Litt etterpå når støyen fra stua legger seg, kommer dyret inn på kjøkkenet i en vil fart. Det tar svingen som en skøyteløper i yttersving, temmelig passe oppøst. Bjeffer og vil ha oppmerksomhet, for den andre lekekameraten hadde fått nok. Den er da passe søt også da, der den holder et tak i buksebeinet, og vil leke. Jeg bøyer meg ned for å klappe den, og koseklumpen ruller rundt og ser sitt snitt til å få ett nytt tak. I min hånd. Glefs ! Koseklumpen mener ikke noe vondt. Den vet bare ikke hvordan 30 nåle-skarpe tenner kjennes ut. Det er vel litt mer livaktig bevegelse i levende ting, enn alle de flotte bite-leken den har stødd rundt seg. Jeg reiser meg og går inn i stua, så den skal forstå at jeg ikke vil lekesloss på den måten.

Da jeg kommer dit har dammen etter bikkja rent bort til den gamle sjenken med tørre treføtter. Den har ikke smakt vått på hundre år, og villig trekker det til seg. Hvem var det egentlig som ønsket seg hund? Var det ikke noen som skulle tørke opp etter bikkja?, undrer jeg litt oppgitt. Det skal bli godt å komme seg ut med hunden etter middagen. Da skal vi ha det artig. Jeg gleder meg oppriktig til det. Bikkja har fulgt etter meg, og sitter nå rolig og ser på meg med hodet litt på skakke, som om den hørte hva jeg tenkte.