Å jasså, ja!

Jaha, det var dét jeg visste!
De derre menneskene mine driver og koser seg med godsaker, som er MYE, mye bedre enn de trøtte tørrfór"knottene" jeg får! -Urettferdig, er det!
I dag, da mamma skulle lage middag, begynte det å lukte no´så innmari godt i huset. Det var helt deilig. Jeg ble helt salig, nesten skjelven av fryd, og kjente det på meg at dette virkelig var noe jeg kunne spise. Mamma gir meg ellers bare tørrfór, og av og til litt kneipp med leverpostei. Det siste er ganske ok da, men de derre knottene; isj og æsj! Jeg er så lei av dem atte... Gidder ikke å spise dem lenger, jeg.
Men iallfall, i dag ble jeg først hoppende glad, for jeg trodde jo at det var meg mamma laget mat til. Men nei da. Det var til menneskene mine, ikke meg! Kjøttsuppe kalte de maten. De satt ved bordet og koste seg, mens jeg, stakkars lille Mia, måtte vente nede på gulvet. "Du får ikke noe ved bordet lille venn", sa pappa. "Nei, gå ned,Mia", sa de andre. -Makan!
Jeg hadde nesten gitt opp, da mamma endelig kom med maten min. Og - lykke på jord; Der lå det noen bittesmå kjøttbiter sammen med knottene. Gjett om jeg ble glad! Så glad ble jeg,at jeg like godt spiste opp knottene også. Da ble visst mamma glad også. Etterpå var jeg mett og god i magen min, og hadde det veldig kjekt ute på luftetur. Jeg er veldig fornøyd i dag, nam, nam!